Zach Creggers Resident Evil-film fanger den klønete og paniske følelsen av å spille videospill med en humoristisk tilnærming, og leverer en underholdende horror-komedie som kretser rundt serien. Gjennom karakteren Bryan, spilt av Austin Abrams, overfører produksjonen spillopplevelsen til lerretet og utmerker seg som en av de beste videospilltilpasningene til tross for sin absurditet.
Zach Cregger, regissøren bak Silah og Barbarian, beveger seg rundt Capcoms ærverdige serie, og det resulterende horror-komedie-kaoset er lett, men svært underholdende.
I den elendige Doom-filmen er det en sekvens hvor perspektivet plutselig skifter til førsteperson. Det er som om den sier: «Se, akkurat som deg som spiller videospillet!» Men Zach Creggers nye Resident Evil-film forstår veldig godt at det slett ikke ligner på hvordan jeg spiller videospill. På den andre siden av skjermen kan jeg sveve gjennom dystre korridorer i en digital rommarine-drakt mens monstre kaster seg mot ansiktet mitt, men jeg oppfører meg absolutt ikke som en rommarine. Jeg skriker; jeg vrir ansiktet, banner; jeg roter med kontrollen og skyter kuler som treffer taket. Og ja, selv om jeg innimellom unner meg et kort seiersrop, blir maktfantasien ikke helt fullendt.
Det er nettopp dette jeg synes gjør Creggers Resident Evil-tolkning så underholdende. Den fanger perfekt den morsomme følelsen av klønete spillferdigheter, latterlige feilvalg, malplassert overmot og den «jeg kan klare det»-ånden som til slutt holder oss gående. Her er spillernes stedfortreder en karismatisk rotete medisinsk kurer og vanlig mann, Bryan (med en fantastisk prestasjon av Austin Abrams), som en uheldig vinterkveld blir dratt inn i Raccoon Citys T-virus-utbrudd.
Reisen begynner på et travelt sykehus og ender, i tråd med seriens tradisjon, i et selskapslaboratorium; underveis innom flere kjente Resident Evil-stoppesteder som et uhyggelig forlatt gårdsbruk, byens zombierammede gater og en kort nedstigning i kloakken. Cregger strukturerer også filmen som et videospill; han sender Bryan ut på et handlingsdrevet eventyr uten egentlig plott, og eventyret utspiller seg nesten i sanntid etter at det første oppdraget er etablert; det hopper lystig fra fiende møter til scenesettinger, bosskamper og tilbake til start. Det er til og med en scene hvor noen roter gjennom skuffer på jakt etter ammunisjon.
Gjennom alt dette går Bryan modig famlende videre med en resignert – og seiersrik – karakterisering, ubevisst uselvisk – en besluttsomhet, og monologerer nesten kontinuerlig med en strøm av «faen» og «drit». Å, og han lager så eksotiske skrekkfylte grynt at jeg er sikker på at han har skapt helt nye lyder. Som noen som har tilbrakt den siste uken med å spille Silent Hill: Townfall og gitt fra meg en lignende vokal diaréstrøm, kan jeg ikke få sagt hvor fantastisk det er å bli så nøyaktig representert på skjermen.
I feil hender ville en slik metafiksjonstilnærming vært forferdelig, men Cregger, som skrev manuset sammen med Shay Hatten, er utvilsomt rett mann for jobben. Han har allerede bevist sine horror- og komedieferdigheter i de fantastiske Barbarian og Weapons, og hans særegne sensibilitet tjener Resident Evil (en serie som nylig har lykkes med et mer seriøst ansikt, men som konstant fungerer i camp-modus) svært godt. Selv om jeg elsker spillene og panteonet av helter med høye kinnben, er de dumme historiene deres i beste fall B-film-kvalitet, og jeg er mer enn fornøyd med at noen har det litt moro med serien på storskjerm.
Og Creggers Resident Evil er svært underholdende; den svinger vilt fra jumpscares og ekte spenning til slapstick-tull, og det minner uunngåelig om Sam Raimi, selv om det fortsatt utvilsomt er Cregger. Jeg mener Raimis Drag Me to Hell er høydepunktet innen horror-komedie og en mesterlig demonstrasjon av skrekkregi; den undergraver stadig skrekkvitsene med ekte vitser, og undergraver dem deretter på sin side, og hver overgang forsterker effekten av den neste. Sammenlignet med det lener Creggers Resident Evil seg mer mot ekle komedier enn ren skrekk, men den finner likevel en rytme som hjelper begge halvdeler til å slå hardere. Og det er mange øyeblikk som etterlater deg et sted mellom en vantro latter og en kvelt gisp (hei, hund!).
Resident Evil har kanskje det svakeste plottet, men denne balansen, Abrams' uendelig sjarmerende tilstedeværelse, noen få dumme gjentakende vitser og en rekke fantastiske scenesettinger holder den summende i gang. Når det gjelder sistnevnte, har Resident Evil noen godbiter. Det er rullende skapninger som utfordrer Arcadians hesteskrekk, en usedvanlig dum biljakt, verdens verste heistur og en zombieregn-scene som fortsatt er imponerende selv om du har fått den spoilet i traileren (jeg burde ha lært leksen min nå). Ærlig talt, det er vanskelig å velge favoritt. Og gjennom det hele, de fantastiske klebrige kroppsskrekk-monstrene: for det meste nye skapninger, men likevel perfekt Resident Evil.
Jeg mener, jeg hadde det kjempebra. Creggers Resident Evil-film er kanskje ikke alles kopp te med sin rikelige dumhet, tynne hovedlinje og mangelen på Leon, Claire og de andre, men det er den beste tilpasningen av videospilling jeg har sett. Og i sin tåpelige ødeleggelse – sta og smart holder seg rundt Resident Evil-seriens bredere verden – synes jeg Cregger fanger ånden i kildematerialet bedre enn de fleste andre spill-til-film-tilpasninger. Som Bryan sier i et sjeldent seiersøyeblikk: «Videospiiiil!»
